I denne bloggposten skal jeg dele mine siste, noe uvante erfaringer som ny leder i et selskap som er underlagt offentlighetsloven (offentleglova), fordi det er en relevant og kanskje nyttig erfaring for flere.
Det følger av offentlighetsloven at enhver person, innenfor lovens rammer, kan kreve innsyn i dokumenter uten at noen grunn må oppgis. Jeg liker denne praksisen og det er helt i tråd med min åpenhetsfilosofi som demonstreres blant annet ved denne bloggen de siste tre årene.
På første arbeidsdag i 2015 ble jeg orientert om at en person hadde bedt om innsyn i informasjon om mitt ansettelsesforhold i Innovasjon Norge. Jeg har delt både jobbsøknader og det meste digitalt her, uten å være pålagt etter loven, så den type åpenhet er jeg for. Jeg tenkte ikke videre på saken, selv om det var en ny erfaring, helt til jeg så hvem henvendelsen kommer fra.
Som synlig profil i sosiale medier går jeg i dialog med de aller fleste. Noen ganger kan være nødvendig å avslutte dialogen ved å takke for seg når jeg opplever at den blir usaklig. I enkelte tilfeller er det også nødvendig å blokkere enkeltpersoner for å beskytte seg selv for gjentatte, usaklige personangrep. Det er vanlig praksis for mange engasjerte debattanter på nett.
Det viser seg at vedkommende er en person som jeg tidligere hadde en twitterdialog med. Jeg valgte å avslutte dialogen da den utviklet seg i en retning som jeg betraktet som ufin. Etter lang dialog, takket jeg pent for samtalen. På tross av dette fortsatte vedkommende å poste ufine og til dels uriktige meldinger om meg i forskjellige fora.
Vedkommendes kjepphest ser ut til å være gjentatte påstander om at jeg bruker min nye jobb til å salgsfremme egen bok på skattebetalerenes bekostning, noe som ikke medfører riktighet. Status som forfatter hadde jeg før ansettelse som leder i IN, boken ble lansert 3. mars 2014 og var bestselger til august 2014. Jeg tiltrådte i IN 15.september og min nye arbeidsgiver var godt kjent med min rolle som forfatter og aktivitet knyttet til både oppfølging av bokutgivelsen og til samfunnsdebatt forøvrig. Dette er også hensyntatt i min ansettelseskontrakt.
Til slutt valgte jeg å blokkere vedkommende, fordi det ble plagsomt med de stadige gjentagelsene fra en som åpenbart var uinteressert i meningsfylt dialog.
Da innsynsbegjæringen kom med vedkommende om avsender, tenkte jeg; hva er det denne personen – som jeg aldri har møtt – er ute etter? Selvsagt har denne personen like stor rett på innsyn som enhver annen, men hvorfor er vedkommende tilsynelatende så fiendtlig innstilt ovenfor meg? Det får jeg kanskje aldri svar på, og det må jeg leve med.
Å bli stilt spørsmålstegn ved, å bli konfrontert med både konstruktiv og mindre konstruktiv kritikk, det er min hverdag i den rollen jeg har og som jeg har valgt selv.
Men, at jeg er mer utsatt i min nye jobb, det får jeg nå erfare. Jeg har også mottatt mitt første anonyme varslingsbrev, fra en velmenende sjel, hvor jeg ble fortalt om en navngitt person som systematisk benytter enhver anledning å snakke ufordelaktig og uriktig om meg.
Disse to nye hendelsene og erfaringene er helt nye for meg. Jeg lærer og jeg holder fast ved mitt mantra om åpenhet, derfor deler jeg også disse erfaringene her.
I god åpenhet- og delingsånd, i og med at min ansettelseskontrakt nå blir sendt til en vilt fremmed uansett, deler jeg den åpent her, så kan alle se, uten å måtte be om innsyn.
